Årets 17. mai-feiring er den første siden Stortinget 11. desember 2019 vedtok å anerkjenne «Ja, vi elsker» som Norges offisielle nasjonalsang. Vårt Land har spurt fire ulike samfunnsgrupper om deres forhold til nasjonalsangen.

Av Per Åsmund Reymert, Elias Bakken Johansen, Turid Sylte, Lars O. Flydal og Erlend Berge (Foto) , vartland

«Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem»

Hva betyr det at landet stiger frem? Som bonde ser 
Kristin Ianssen dette i vekster som vokser, nytt liv i 
fjøset og i fruktene fra tidligere generasjoners arbeid.

I mai pleier jorda i Norge å være tørr nok til jordarbeiding og såing.

På gården Lunder i Eidsberg i Indre Østfold kommune, sår de blant annet bygg, havre og hvete. De avler også fram griser.

– For meg som er bonde, betyr første linje i nasjonalsangen ekstra mye. Når kornet er blitt sådd, er vi fulle av forventning, men vi vet at vi er avhengige av naturkreftene i Norge.

Tørkesommeren i 2018 ble en katastrofe for norske bønder. Mai-måneden var den varmeste som noensinne var registrert i Norge, og tørkeperioden førte til et stort vannunderskudd i jorden.

En Aftenposten-reportasje fra Østfold beskrev situasjonen slik: «Grønnsaksplanter knekker av varmen, kornet vokser ikke, og dyr risikerer å gå tom for mat i løpet av høsten.»

– I 2018 hadde vi en kjempefin vår, og vi tenkte at dette kommer til å bli et bra år for oss. Men så kom tørken og du innser at det er ingenting du kan gjøre i møte med Norges naturkrefter.

Mens Vårt Land er på besøk, begynner det å snø over jordene på Lunder gård. – På grunn av klimaendringene må vi lære oss å tåle de store værskiftningene. Vi må rigge oss robuste, sier Kristin Ianssen.
- Nå mangler jeg vel egentlig bare skautet, så hadde bonde-stereotypien blitt komplett, utbryter Ianssen mens hun poserer foran en traktor.
Ianssen har på seg bunad fordi hun, som del av en 17. mai-sending, skal synge nasjonalsangen med Eidsberg bygdekor i Eidsberg kirke senere på dagen.

Bøndene får i større grad enn andre se Norge, som det stiger frem.

—   Kristin Ianssen

---

Bønder i Norge

---

Kristin Ianssens trønder-bunad er ikke et vanlig syn i Eidsberg i Indre Østfold kommune. Hun er fra 
Trondheim, men flyttet sørover etter at hun giftet seg med bonden Erling Mysen.

Generasjoner

Kristin Ianssen mener mye kan leses ut av nasjonalsangens første linje. At de norske gårdene utgjør flere generasjoners arbeid. At mye av det vi ser rundt oss ikke ble skapt sånn, men har blitt laget.

– Bøndene får i større grad enn andre se Norge, som det stiger frem. Vi ser nytt liv som kommer inn og ut av fjøset. Vi ser at det som vokser, skal bli noe vi får nytte av senere, sier Ianssen.

Hun synes Norge er et fantastisk land å forvalte.

– Vi har ren luft og lange vintre, noe som betyr færre skadedyr. Er det noen som har ekstra grunn til å elske Norge,  er det bøndene. Det er viktig å huske at vi faktisk er avhengige av dette 
landet.

Furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem

Rafael Sikora kom fra Polen sammen med sin mor i 1991. I Norge møtte han Magdalena, opprinnelig fra Krakow, og senere på 90-tallet stiftet de familie her. Christian (11) og Nicolai (18) bor fortsatt hjemme, mens storesøster Claudia har flyttet ut. – Vi har aldri angret på valget om å bli værende i Norge, selv om det var tøft å bryte med familie og venner i starten, forteller Magdalena Sikora.

Det er strengt tatt ikke tusen, men nærmere 2,5 millioner hjem i Norge. Et av dem tilhører familien Sikora og ligger i Ulvenveien i Oslo.

Familien er entusiastiske 17. mai-feirere – og litt skuffet over årets begrensninger. Men flagg og sløyfer er hentet frem.

Far i huset, Rafael, kom fra Polen sammen med sin mor i 1991. I Norge møtte han Magdalena, opprinnelig fra Krakow, 
og senere på 90-tallet stiftet de familie her. Christian (11) og Nicolai (18) bor fortsatt hjemme, mens storesøster Claudia har flyttet ut.

Alle barna er født i Norge, og 17. mai er blitt et av årets høydepunkter for familien – der også de voksne føler Norge mer og mer som «hjemme».

– Vi har aldri angret på valget om å bli værende i Norge, selv om det var tøft å bryte med familie og venner i starten, forteller Magdalena.

Trygghet

Nicolai funderer litt over begrepene «furet» og «værbitt».

– Men jeg tror det må ha noe med styggevær å gjøre, tenker han.

Alle fire blir litt mer ivrige når samtalen dreier seg inn på hva et godt «hjem» betyr.

– Trygghet, sier mor Magdalena, og alle nikker.

– Og at vi har det materielt veldig godt og lever i et land med gode velferdsordninger, godt skoletilbud for barna og jobbmuligheter for de voksne, legger hun til.

– Og at vi har frihet, skyter yngstemann Christian inn.

17. mai

Christians klasse skulle vært ansvarlig for 17. mai-feiringen på St. Sunniva skole i år. Der skulle de tjene inn penger til klassetur.

– Nå spørs det hva det blir til, sier 11-åringen.

Han synger i skolekoret, og i fjor sang de på Slottsplassen – og kom på NRKs hovedsending.

– Det var litt stas, sier han.

– Barnetogene er gode barndomsminner, og det fineste med nasjonaldagen er at det er barnas dag – på alle måter – og ikke bare i det at vi får ubegrensede mengder med is, sier Nicolai.

---

Norske husstander

---

Kirke, tog og naboer

Hele familien vil savne en fullverdig 17. mai-feiring. Vanligvis begynner den med messe i St. Olav domkirke. Så går barna i toget, før familien samles tilbake på St. Sunniva skole med taler og lek.

Dagen avsluttes gjerne med grilling sammen med naboer og venner på Ulven.

– Jeg ble helt overveldet over den enorme feiringen av nasjonaldagen da jeg kom til Norge, særlig den massive oppslutningen – og begeistringen – rundt barnetoget. Men det viser jo tydelig at nordmenn er stolte over landet sitt, og det er vi gjerne med på å feire, sier Magdalena.

Jeg ble helt overveldet over den enorme feiringen

—   Magdalena Sikora

Elsker, elsker det og tenker på vår far og mor

Bestefar og far Anders (t.v), mor og datter Ida (midten) og datter og barnebarn Wanda (t.h) er takknemlige for å bo tre generasjoner under samme tak 
i tider som denne.

I et gammelt, gult trehus på Rodeløkka i Oslo lever tre generasjoner side om side. En skillevegg skiller riktignok delen far og bestefar Anders Heger bor, fra delen hvor hans datter Wanda Voldner bor sammen med sin samboer Sindre Fjeldstad og deres tre barn. Men de omgås uansett mer på tvers av generasjoner enn de fleste.

Den seneste tiden har betydningen av familie blitt spesielt tydelig for Anders Heger, Wanda Voldner og Ida Fjeldstad (10).

– Vi har ikke nødvendigvis sett hverandre så fryktelig mye mer disse månedene. Derimot har det blitt fryktelig mye viktigere. Alt det andre ble borte, og så satt man plutselig der – hver på sin tue og skulle klare seg selv, sier Anders Heger.

– Jeg tenker det er viktig å stå opp for hverandre. Mange er sårbare og alene, så det er fint å ha en familie å leke med, sier Ida (10), som står midt i bildet sammen med mamma Wanda Voldner. Til venstre står Idas pappa Sindre Fjeldstad, mens bestefar Anders Heger står til høyre. Også Ask (7) og Yngve (13) har tatt med seg hvert sitt flagg ut på taket.

Etter at tilværelsen ble snudd på hodet, har alle måttet begrense hvem og hvordan man omgås.

Mor og datter Wanda og Ida (10) synes begge at familien har vært viktig i denne tiden.

– Jeg tenker det er viktig å stå opp for hverandre. Mange er sårbare og alene, så det er fint å ha en familie å leke med, sier Ida.

– Det har blitt litt krangling også, altså. Det er ikke bare idyll, legger Wanda til.

Hun forteller at det å skulle late som man har en normal hverdag, har vært krevende.

---

Generasjoner

---

Samtidig er Wanda takknemlig for nærheten til familien, både til kjernefamilien på fem og til faren på andre siden av skilleveggen.

– Det er i krisesituasjoner man virkelig merker hva familie betyr, sier hun.

Samtidig som også Anders mener det er visse utfordringer med familier som er overlatt til seg selv, understreker han at det å være sammen først og fremst er et gode.

– For meg er nærheten til familien en ressurs du ikke kan fatte. Det finnes liksom ikke store nok ord for å beskrive hvor viktig det er å ha hverandre i tider som denne. Vi har bare hverandre når det røyner på.

Ensomhet

– Jeg tenker på dem som bor helt alene og som ikke har det jeg har hatt i disse månedene … De har plutselig fått kastet over seg en voldsom ensomhet, sier Anders.

Også barnebarnet Ida tror det å være alene i disse tider er vanskelig.

– Selv om det noen ganger er litt irriterende med søsken, har det vært fint å ha noen å leke med. Enebarn har ingen barn man kan leke med hjemme, og det må være vanskelig.

Og den saganatt som senker drømmer på vår jord

– Når vi går til slottet, går vi to mil, og vi trommisene spiller hele tiden, sier Karl-William 
Soelberg Martinsen. Han går i femte klasse og spiller trommer i Kampen Skoles Musikkorps i Oslo. Han kan drømme om å være fotballproff og superhelt, men synes de fineste drømmene er når han er sammen med venner og har det gøy.

Karl-William Soelberg Martinsen synes verset på «Ja, vi elsker» har en fin slutt. De beste drømmene synes han er hverdagsdrømmer der han går seg vill og finner tilbake sammen med venner.

– «Ja, vi elsker» er ganske slitsom å spille på trommer, siden det bare er virvel hele tiden.

Karl-William Soelberg Martinsen (10, snart 11) vet hva han snakker om. Da han var fire år, var det han som ivret mest for trommen som lillebroren fikk i bursdagsgave. Naboen var korpsets dirigent og tilbød ham å begynne. Det var litt tidlig, så han ventet til første klasse. Men siden da har han vært trommeslager i Kampen Skoles Musikkorps.

På generalprøven spiller de nasjonalsangen flere ganger.

– Jeg synes den er veldig fin og fengende, i hvert fall når de som spiller blåseinstrumenter kan den ordentlig.

– Det er veldig kult å spille med uniform. Det liker jeg veldig godt. Da blir jeg litt sånn tøff i trynet, sier Karl-William.
– Jeg synes ikke det er vanskelig å holde takten nå. Men det kan ta litt tid for nye som kommer å holde samme takt. Det er litt vanskelig for meg å holde min takt, når de ikke holder sin, forklarer den unge trommeslageren.

Jeg drømmer kanskje at vi går på tur, går oss vill, og finner tilbake.

—   Karl-William Soelberg Martinsen

Superkrefter

Hva han synes om den siste strofen om «den saganatt som senker drømme på vår jord», synes Karl-William det er vanskelig å svare på.

– Nå vet jeg ikke hva det betyr en gang, men jeg synes det er en fin slutt.

– Den sier noe om drømmer. Hva drømmer du om?

– Det er veldig mye forskjellig. Noen ganger har jeg lyst til å bli fotballproff og later som at jeg er det. Andre ganger later jeg som at jeg har superkrefter, flyr rundt i rommet, og er kul. Andre ganger bare drømmer jeg at jeg går på skolen og har det gøy sammen med venner, og det pleier ofte å være de beste drømmene.

– Hva drømmer du da?

– Jeg drømmer kanskje at vi går på tur, går oss vill, og finner tilbake.

---

Barn og unge

---

Annerledes feiring

Dette året skal korpset gå rundt i gatene på Kampen i Oslo i stedet for å gå i barnetoget foran slottet.

Karl-William gleder seg veldig mye til årets feiring.

– Det blir en morsom 17. mai. Det blir litt inne-17. mai, med TV, popcorn og is. Og så blir det gøy at vi kan marsjere ute og vekke opp Kampen litt selv om det er korona.

Karl-William liker ikke å synge alene offentlig, men sammen med andre synger han gjerne.

– Liker du å synge «Ja, vi elsker»?

– Jeg kan like å synge alle sanger, når jeg kan dem ordentlig.

Karl-William Soelberg Martinsen i rett positur før marsjeringen begynner.