Hvis musikk er et termometer på følelser, hvor stil og uttrykk handler om påkobling, så må vi også tørre å spørre oss om hvordan vi som kirke tilpasser oss det samfunnet vi er en del av. Er vi på bølgelengde med samtiden? Når passer det med tradisjon og høytid, og når burde vi heller ha fest og glede og rytmer man får lyst til å danse til?