Den norske kirke har i snart 60 år levd med to legitime standpunkter i spørsmålet om det er rett å ordinere kvinner til prester og biskoper. Kirken har ønsket å ta vare på kvinnelige prester og deres kall og samtidig bevare i tjenesten prester som stod fast på kirkens tradisjonelle lære. Ønsket om romslighet og samhold har vært sterkere enn smerten over splittelsen. Den siste tidens debatt i Vårt Land og uttalelser fra sentrale aktører i kirkens maktapparat gir signaler om at romsligheten nå er forbi. Det har aldri vært lettere å være kvinnelig prest enn det er nå. Hva er så grunnen til at kirken nå vil kvitte seg meg og mine meningsfeller? Er det fordi man regner med at vi som står for dette har blitt så få at kirken nå kan klare seg uten oss?