I flaumen av triste historier med vinkling utfrå vaksne sine behov og ønskar om barn, og som vi så lett identifiserar oss med og synes synd i, er det vanskeleg å få fram barneperspektivet. Eg har freista gjere det gjentatte gongar, men opplever " å tale for døve øyrer". SÅ kanskje kan eg lykkast bedre ved å oppmode stortingspolitikarane om følgande; Tenk grundig igjennom din eigen barndom og oppvekst. Still deg sjøl dette spørsmålet; kven av mine foreldre ville eg verkeleg ha vore forutan?